Det er begrenset hva det går an å ta seg til ombord i en 40 fots båt som kun er omgitt av hav. Nå har vi hatt 6 sammenhengende dager på sjøen, og i grove trekk har døgnet forløpt på følgende vis: 4 timer rorvakt, 6-7 timer søvn, spising, 4 timer rorvakt igjen, mer spising, lesing og soling, slumring og soling, gitarspilling, litt mer slumring, middagslaging og deretter spising igjen, kanskje litt styrketrening og bading, lesing igjen, høre på musikk, skrive litt dagbok, sove, osv osv...

Det kan med andre ord fort bli litt kjedelig og ensformig, men dagene har gått overraskende fort. Vi har også vært heldige med været, og det hjelper helt klart på både motivasjon og humør.

Turen fra Tenerife til Kapp Verde gikk svært fint, og vi hadde vel kun 2-3 hendelser vi gjerne skulle vært foruten. Den første hendte allerede etter 5 timer, og var egentlig selvforskyldt! En gammel regel sier at hvis man begynner å tenke på at man kanskje bør reve seilene – ja, så skal man gjøre det med en gang. Dette har vi erfart tidligere at er det rette å gjøre. Da lærte vi på den dyre måten, og nå gjorde vi likegodt det en gang til.

Det hendte like før jeg skulle på vakt kl 22 om kvelden. Jeg hadde akkurat fått satt meg vel til rette på toalettet vårt – det vil si så godt til rette som det går an på et toalett hvor setet er en god del mindre enn på et normalt, landfast toalett, og hvor vannet skvulper frem og tilbake i takt med bølgene, og temperaturen inne i det trange rommet gjør at svetten renner ved den minste anstrengelse. Nok om det. Jeg hadde ihvertfall fått satt meg da Børge satte ny rekord i brøling ute i cockpiten. Det var bare å få bukseselene på plass igjen i en fart, og like bak Vidar som kom styrtene ut fra forpiggen i bare boxeren, kom jeg meg ut bak i cockpiten. Vi var nå blitt en spinnakerbom fattigere. Bommen som tidligere hadde sørget for spridde seil hang nå og dinglet i vinden – knukket som en fyrstikk – med to stygge bruddender. Vi kan vel trygt si at en del tusenlapper ble tatt av vinden der.

Vidar fikk raskt kuttet tauet til genoaen som nå levde sitt eget liv, og ikke akkurat risikofritt ble også de flagrende bomdelene fanget inn. Etterhvert ble det kontroll på den utvendige situasjonen igjen, men inne ventet det oss rullende epler og pærer over hele salongen. Festet til vårt velfylte frutknett hadde ikke tålt alle kastene båten gjorde i den grove sjøen. All frukten som vi hadde lagt forsiktig på plass for å unngå merker hadde nå virkelig fått kjørt seg, og det viste seg å gå hardt utover holdbarheten!

Etter 4 dager på sjøen oppsto et lite problem. Vi begynte å få lite strøm! Dette var noe som etter våre tanker og beregninger ikke skulle skje, men teori og praksis viser seg ofte å ikke gå hånd i hånd. Vi hadde jo tenkt å leve i luksus, kjøre autopilot alt vi måtte ønske, og ha nok strøm til både PCer og CD spiller. Tidligere har det blitt mye motorkjøring og marinaopphold tilkoblet landstrøm, derfor hadde ikke dette problemet vist seg før nå. Vindgeneratoren og solcellene våre ga simpelthen ikke nok strøm i forhold til vårt forbruk. Vi satte igang sparetiltak – noe som medførte mye håndstyring på vaktene. Det viste seg også å være en stygg vibrasjon i akslingen til propellen, sannsynligvis et ledd/lager som er gåent, noe vi oppdaget da vi startet motoren for å lade batteriene. Stemningen ombord sank nok litt i takt med spenningen på batteriene, men vi prøvde å se det positive i det meste. De klarte seg jo strengt tatt godt før i tiden også, til og med uten lanterner og kjøleskap. Går man langt nok tilbake i tid, så satt de vel også med den stadige frykten for å falle utfor kanten på jorden der de bruste fremover blant bølgene i stummende mørke – så ille får ikke vi det uansett.

Dagen etter at vi ankom øya Sao Vincente og fortøyde ved bryggen i Marina Mindelo, så vi et annet norsk flagg som vaiet i vinden. Det var en båt fra Sandnes, og siden verden ikke er stor hadde vi felles kjente/kollegaer. Mannen ombord i denne båten var elektriker, og da han hørte om ladeproblemene våre tok han turen bortom for å kikke litt og slå av en prat. Vi hadde en hyggelig stund, og vi lærte en hel del om solcellemontering som vi gjerne skulle visst tidligere. Det har seg nemlig slik at solcellene er ekstremt følsomme, selv for små skyggefelt. Skyggen fra for eksempel en antenne kan redusere ladeeffekten dramatisk. At vi da har både vindgenerator og antenner som står i ypperlig posisjon for å kaste skygge er vel heller lite å skryte av. Vi målte også effekten fra vindgeneratoren vår – og med de vindhastighetene vi har hatt til nå kunne med fordel de pengene vært brukt på noe annet, for eksempel en bedre dynamo til motoren.

Det var ikke mye positivt som ble sagt om vindgeneratoren vår da vi satt ute på akterdekket og pratet, men det var generatoren selv som fikk siste ordet. Den svev i ganske høyt tempo da vår besøkende skulle kikke opp på solcellepanelet på toppen av targabøylen – noe man ikke bør gjøre fra styrbord side... I det han steg opp på rekka kom det et kort og konsist ”dunk!”, så akslererte vindmøllen igjen, mens vi i full fart måtte frem med tørkepapir og tørke blod fra et kutt like ved tinningen hans. Heldigvis gikk det godt, og det var ikke lenge det blødde. Alle tok det med godt humør, og hadde vi hatt situasjonen på film hadde det vært et blinkskudd – spesielt i slow motion.

Utenom å pusle med å klargjøre og reparere noen småting i båten, ble en del av lørdagsettermiddagen tilbrakt på det lokale markedet. Jeg slo til å kjøpte en slags afrikansk drakt – sikkert made in China – men morsom å ha likevel. En del smykker, armbånd, og små suvenirer skiftet også eier, og det var en kjekk handlerunde. Det var mange ivrige selgere, men de var langt fra så pågående som i Marokko. De fleste tok et nei for et nei, og innholdet i bukselommene syntes også å ligge trygt. Det er dessuten ganske artig å handle med en slik valuta som de har her. Nå har jeg tatt ut 10 000 ”bobs” (husker ikke hva de heter) i minibanken flere ganger, og det føles jo som om du bruker en formue, men så er det egentlig veldig rimelig.

Da det ble kveld var det tid for å gå på konsert. Det var en lokal utgave av Michael Jackson som var kveldens trekkplaster, og om ikke annet så hadde han ihvertfall den originale hudfargen inntakt. Konserten begynte vel ca 2230, og det ble en uforglemmelig opplevelse.  Utpå morgenkvisten ble det akkurat tid til noen få timers søvn, før varmen fra solen tvang oss ut igjen.

Om ettermiddagen stoppet vi en taxi, og avtalte pris for en liten kjøretur rundt om på øya. Vi tok sikte på det høyeste fjellet og durte i vei. Veidekket her nede består stort sett av noe som ligner brostein, bare mye mer humpete, og slik humpevei var det sannelig helt til toppen av Monte Verde, som rager 750 meter. Kjøreturen opp her var spesiell. Hvis du har lest Donald Duck og sett når han er på kjøretur i fjellterreng – når det kun er en smal vei, en steinkant og så rett ned – så vet du hvordan veien vi kjørte på var. Slike trær som Donald akkurat klarer å få tak i når han kjører utfor, og faller ut av bilen, var det også. Det var tuting i uoversiktlige svinger, og store fjelloverheng over veibanen. På østsiden og på toppen av fjellet var det tydligvis et fuktigere og mer fruktbart jordsmonn, for her var alt areal som kunne beplantes brukt til maisdyrking. På toppen av fjellet var det en skog av diverse radio-,TV-, og mobilantenner, og dette området var bevoktet av væpnede soldater. Det var likevel fritt frem å bevege seg i området rundt antennene, og fra denne toppen fikk vi godt overblikk over hele øya. Vi hadde vært heldige med taxisjåføren vår. Han var en mann med humor og godt humør – viste oss rundt, fortalte, tok bilder og skaffet oss fersk mais fra ”broren” som hadde de dypeste bukselommene jeg til nå har sett. Han dro nemlig opp den ene maiskolben etter den andre fra bukselommene...

Til slutt ble vi satt av ved en restaurant han anbefalte oss i Mindelo, og etter et langt og godt måltid vendte vi tilbake til båten.

Når jeg sitter og ser på administratorsiden vår, legger jeg merke til noe ganske artig. Dere som følger med på nettsiden vår røper dere litt når det gjelder hva dere leser... Normalt er det ca 100 – 130 treff på hver artikkel, men tittelen ”Borte bra, men hjemme best” skiller seg ut med 220 treff! Trodde dere vi hadde tenkt oss hjem igjen eller? :-)

Nå står 15-20 sjødager for tur, det blir spennende og sikkert utfordrene. Før vi ankom Kapp Verde var vi veldig usikre på marinaforholdene her, men de viste seg å være bra – takket være en tysker som for noen år siden så et marked og bygget Sao Vincentes første og foreløpig eneste ordentlige marina. Noen dager i land igjen har gjort godt, og siden jeg ikke hadde trodd det skulle bli noe blogginnlegg herfra, så får jeg avslutte på samme måte som sist.

Vi hørs på andre siden! ;-)