Fyssteinntrykk

Nå he eg våre i Marokko i 13 dage, å på den tiå he eg fått opplevd utruli mye, ville ikkje våre dessa dagene foruten trur eg...Marokko e faktisk i Afrika, d e Araberland – å d e annerledes enn sånn som me e vant me i Europa.

Salgstriks

Når du så bevege dg ud blant folk her nere, vil du oppleva å få mye oppmerksomhet, å her he me nordmenn mye å læra på godt å vondt.

Ei problemstilling som melde sg, å som he våre oppe t diskusjon et par gånge blant mannskapet her i båten e følgane: Ska du tru d besta om folk, t d motsatte e bevist, ellar ska du ta utgangspunkt i at alle lyge å kun e ude ette pengane dine?

Me he unektelig brent av ein del penga som me med fordel konne spart, men så he me au fått ein del ting rett opp i hendane syns eg, så d e sanneli ikkje allti godt å veda...

Et godt eksempel på at folk lyge kan vær det berømta turbankjøpet mitt.

Me va oppe i ein liten landsby i forbindelse me turen åkka opp på Jebel Toubkal (les meir i reisebreve t Vidar om den turen), her møtte me ein som hette Omar, di fleste hette d her nere, å han hadde 3 forskjellie butikka me siå av kverandre. Eg ville ha ein turban, å han viste mg to forskjellie typa stoff. Eg ville selfølgeli ha d besta, å du kjente forskjell på di, så den saken va grei. Så va d prisen då. Eg hadde lest at du burde pruta ner t ein tredjedel av prisen, men så va d han her karen då, han va jo verdens ærligaste selgar ifølge sg sjøl. Han hadde jo nettopp stått å fortalt at Berberane, som han va, ikkje va sånn som araberane i di store byane, at han hadde våre et dårlig menneske hvis han prøvde å lura åkke på prisen for å tjena på d sjøl. Å nå hadde me jo nettopp øvenatta hos naboen å vennen hans, å bilen hadde stått parkert for ein slikk å ingenting å alt va godt, så då va d vel kanskje sant d an sa?

Han ville eg sko sei kå eg ville betala, men eg ville ha ein pris av han. Han starta på 200 Dirham, å d e her me går i fellå, for di bjynne skyhøgt... Eg tenkte, OK, han e kanskje ærlige, så eg sa 100 Dirham. Så blei d 190 mot 110 osv osv. Når han hadde kommt t 160 Dirham, sa an at d va som om eg stakk kniva i hjerta hans hvis han sko godta den prisen, men eg svarte at eg følte eg fekk ein kniv i hjerta hvis an ikkje jekk lågare, så då fortsatte me. På 150 tok me kverandre i hånnå å handelen va i båks.

Dagen ette pruta me ner ein heilt identisk turban t 35 Dirham hos ein aen selgar...

Ein aen teknikk e å spela på sjarm. D funke! Me va å såg på någen palassruina i hovedstaden, Marrakesh, å då kom dar bårt ei jenta t mg. Eg konne bare se auene på u, men u såg fine ud syns eg. Hu solgte armbånd å lurte på om eg ville kikka på di. D ville eg ikkje. Så lurte u på kor eg kom frå, å me va enige om at Norway va beautiful country. Så va d om ikkje eg burde kjøba me heim et sånnt armbånd t my girlfriend, men sian eg ikkje hadde någen girlfriend å je d t, så falt d liksom litt i fisk. D va då u tok et lurt triks... Eg konne faktisk bare få å beholda d eina armbånde heilt gratis. D konne vær ein gave frå hu t mg, for d at u syns eg virkte som ein kjekke kar. Eg va enige i at d hørtes greit ud, å sa thank you å tog imot. Men så når eg sko gå, så lurte u på om ikkje eg hadde ein gave hu konne få då. Jo, d va jo muli, men kå konne d vær. Some Euros maybe? Euro va d dårli me i lommene mine, så d blei den lokale valutaen, Dirham, som måtte jør nytten attar ei gång... :-) Neste gång ska eg bare je di ein klem!

Språk

Igjen he franskmennan klart å roda d t for mg, men denna gångå må me heilt tbage t den gångå di dreiv me kolonia her nere, då blei d fransk for alle pengan, å d bære Marokko fortsatt sterkt preg av. Men samtidi jør d ting ganske enkelt au då. D e ingen vits i å snakka så mye engelsk, for ingen forstår d ligavel. Kan du sei good ellar no good på gebrokkent engelsk, så får du t d mesta her nere! Trur nemli d må vær di to mest brukte uttrykkane, å di brukes i alle situasjona, for eksempel angåane været, maten, nattesøvnen, dagsformen, betaling, osv. Kan du i tillegg sei you happy, me happy, så går d mesta i båks. Ingen handel blir avslutta uden at begge parta i et kort øyeblikk e happy, å i d øyeblikket då e d gooood!

Utelivet i Marrakesh e ikkje good i d heila tatt. Jaffal ikkje d me he opplevd. Va innom ein nattklubb ein lørdagskveld. Detta va ein plass som sko vær good, å an såg fine ud både innvendig å utvending, men d viste sg at klientellet besto av ca 98 % menn, å resten va vel stort z prostituerte jente... Utsenemessig snakke me då ikkje om d kaliberet du finne på strandkaien i Stavanger, men hellar den typen som tar deltidsstudia på BI på siå av ”jobben”. Det blir litt kvalmt å stå å se på sjenkte menn som nærme seg pappa sin aldar, som står å kose å danse me jente på min egen alder, men d e vel sånn d ska vær? Som me ettekvert he fonne ud heima i Norge au, så lenge d bare ikkje e synlig på gadå, så e d jo greit...

Tidliare denna kvelden hadde me spist åkke skikkeli goe å mette på ein dyre restaurant. Så mette at eg burde fått servert ei nye skjorta sammen me desæren, for å ha rimeli plass t magen.

Når me jekk oppøve gadå ettepå, så stakk Vidar inn på do på McDonald´s. På udsiå va dar 5-6 gutta på alder me ei eg e onkel t, som sto å tiggde. Me jekk selfølgeli rett forbi, for tigging he me jo lært e no good.

Ein av di strekkte seg øve gjerdet å fekk ein halvspiste hamburgar av ein mann som satt på uteserveringå, sjøl om vakten nok ikkje likte d heilt. Den halve burgaren delte di broderlig mellom sg...

Då lure eg litt, for koffår e eg egentli så feige at eg ikkje seie ja når någen spør om mat?

Hadde du jort d?

Nei, me kan alltids sei at d ikkje jelpe någe, jaffal jelpe d ikkje å spandera McDonald´s mat, men uanz koss du snur å vende på d – hadde eg stått på utsiå av ein plass å tigga mat for d at eg va så solten, så hadde eg blitt utruli takknemli om eg konne lagt mg, kor eg nå sko ligga, goe å mette, jaffal den eine kvelden.

Hadde ikkje du?

Å spandert mat på den gjengen der, den eine kvelden i livet eg såg di, hadde kosta mg svært lite, å eg nekte å tru at di tiggde der av andre gronna enn at di rett å slett ikkje hadde penga t mat, å va sultne.

Trur hellar ikkje at jentene på nattklubben nyte kveldens fangst så utrulig mye, men e d finanskrisa, så e d d – å d plage mg litt.

Naturopplevelser

Marokko he vist sg å konna by på d mesta unntatt fjorda. Me he bestege Jebel Toubkal, d høgaste fjellet her i landet, 4137 moh., å d va ein store opplevelse! Snø va dar, å d va tungt å gå opp, men verdt kvert minutt å kver svettedråpe.

Me he kjørt jønnom gållt å tørt landskap. Kun stein å sand. Me he våre i ørkenen, Sahara,  blant 200 metar høge sanddyne. Potla åkke jønnom frodige dala, å enorme landbruksområda med svære åkra. Sett elveleia som he tatt med seg veiane, store vannmagasin som forsyne kraftverkane, å høge fossa i fritt fall. Nå gjenstår d å se kysten vidare nerøve, men kort sagt kan du oppleva d mesta her, bare du vett kå du vil se, å finne ut kor d e.

Maten her nere e go, å ganske billig. Den dagen me kjørte frå Marrakesh handla me på et kjøpesenter, å dn matvarebutikken va jo mye bedre enn di fleste du finne heima i Norge... Ute i landsbyane e d derimot markedane som e omsetningsplassen for matvare, å der herske nåk ein litt an bakteriekultur enn d me e vant med. Store kjøttstykka som kryr av flue, å som henge t salgs midt i solsteiken e vel ikkje heilt sånn som me slår t på å kjøba. Luktå frå kjøtt å fiskeavfall som ligge å flyde i gadå bidrar vel ikkje hellar t å øka kjøpelysten.

Ligavel, det mesta me he fått servert he våre OK, men d hadde nok ikkje skada å tatt den der vaksinen mot diaré som me he liggane i kjøleskapet i båten.

Ellars kan d nok vær lurt å vær nøye med å vaska hennane, for d e utruli kå mange som føle behov for å håndhilsa på dg!

Når d jelle toalettane, kan litt trening i knebøy komma godt med, å papir bør du ha i baklommå!

E vel på tide å få fram poenget med øveskriftå au nå, for hvis du e leie av å lese nå, så kan eg hinta frampå om at du nærme dg slutten – på det du lese altså, for all del ikkje ta d som ein trussel!

Ette ei uga på farten rundt i Marokko va eg vel metta av inntrykk, lei av å tygga på fint brød med syltetøy t frokost, lei av te me store mengda sukkar i, lei av at folk ikkje snakkte engelsk, lei av innpåslitne å masete selgare, lei av å bli lurt, lei av støv å sand, å masse masse meir...

Eg savna rett å slett å komme heim igjen – heim t båten!

Å aldri før he d våre så godt å se Røvær igjen. Eg lagte spaghetti å kjøttdeig t kvelds når me kom tbage, å dagen ettepå bakte eg to brød, å d va digg!

Men ikkje misforstå. Marokko va et land som he gitt mg minna for livet, gode minna, å som eg skreiv i begynnelsen – eg ville ikkje våre foruten dessan dagene.