Nå nærmer seilturen vår seg slutten, og dette blir det siste blogginnlegget jeg skriver. I skrivende stund er det den 14. juni 2009, og vi har ankommet Dover i den engelske kanal. Her skal vi slappe av en natt eller to, før vi etter 4 dager til med seiling, ankommer hjemmehavnen i Sandnes.

Det er med blandete følelser jeg nå nærmer meg hjemlandet. For min del har turen ved veis ende blitt på 321 dager (dersom vi ankommer lørdag 20.06). Jeg har vært borte hele tiden, like lenge som båten, og dette var også ett av målene mine med turen da vi startet. Jeg var spent på hvordan jeg selv kom til å trives med det, og jeg var spent på hvem jeg kom til å holde kontakt med underveis. Erfaringene har utelukket vært gode, men det skremmende er at det i hovedsak er jobben min – eller kanskje lønningen min – jeg i hovedsak ser mest frem til ved å komme hjem. Folk jeg har truffet underveis har spurt meg hva jeg har savnet mest, og da har jeg som regel sagt inntekt og mamma sine oksesteik-, kjøttekake- og pinnekjøttmiddager.

Dette må ikke misforståes. Jeg gleder meg selvsagt til å treffe igjen både venner, kollegaer og familie, men det jeg har erfart er at de menneskene som bryr seg og/eller som man selv bryr seg mest om – de klarer man fint å holde kontakten med uansett. Faktisk har jeg til tider vært mer oppdatert på ting som skjer blant venner og familie når jeg har vært borte, enn når jeg er hjemme. Hvor ofte tar folk seg liksom tid til å sende langskrevne mailer og bilder når jeg er hjemme? Selv gjør jeg jo heller aldri det...

At de opprinnelige planene for seilturen ble noe endret, er noe alle vet, men slik jeg har sett det underveis, og nå i ettertid var dette det beste som kunne skjedd. Jeg har fått sjansen til å teste ut hvordan det er å reise alene – og dette har gitt skikkelig mersmak. Totalt har jeg tilbrakt ca 85 dager på egenhånd, og på denne tiden har jeg truffet og blitt kjent med mange kjekke og interessante mennesker. Å knytte nye kontakter, slik at jeg i fremtiden har bekjente å oppsøke var også noe jeg hadde lyst til, og det føler jeg at jeg har klart. Det har også vært veldig kjekt å se hvor fort man kan få en ”omgangskrets” på et helt ukjent sted, og at jeg til sommeren får besøk av forskjellige nasjonaliteter som jeg traff i Rio de Janeiro synes jeg er veldig kjekt.

Mange spør hva som har vært det mest spennende, det kjekkeste, det fineste stedet og så videre. Dette er spørsmål som det egentlig ikke går an å besvare. En sjokoladekake kan være kjempegod den, men hvis det er hamburger man har lyst på, så nytter det lite med kake. Derfor – alt til sin tid.

Likevel, enkelte ting kan jeg gjerne trekke frem som spesielle høydepunkter.

Selve seilingen har vært et høydepunkt – rent erfaringsmessig. I 2003 la jeg ut på seiltur med Vidar for første gang – da seilte vi langs Jæren, ca 50 nautiske mil i en 27 fots seilbåt. Vi syntes det var langt. Når jeg kommer hjem etter denne turen har jeg vært med og seilt ca 12 500 nautiske mil – på snaue 11 måneder. Å krysse Atlanterhavet i en 40 fots båt er noe jeg er stolt over å ha gjort. Vi har opplevd alt fra blikkstille sjø, til frådende bølger og storm. Når man kan ligge strak ut og sole seg, og bade i 28 graders varmt sjøvann dag etter dag, da er livet på sjøen herlig. Når bølgene er store som hus, du er gjennomvåt og helst ikke vil se på vindmåleren – da hadde livet vært bedre på land. Likevel – i ettertid ville jeg ikke vært foruten uværsdøgnene vi har hatt.

Oppholdet vi hadde i Marokko var også noe for seg selv. Marokko var et veldig variert land, og opplevelsen da vi overnattet i det lille stein-/murhuset til fjellguiden Brahim, før vi gikk til topps på det over 4000 meter høye Jebel Toubkal er og blir uforglemmelig.

Det var også litt av en kontrast da vi noen dager senere svingte oss avgårde på kamelryggen ut i Sahara.

Jule- og nyttårsfeiringen jeg hadde i Rio de Janeiro føyer seg inn i rekken av minneverdige opplevelser. Mens man som regel ikke kan skille den ene jul-/nyttårsaftenen fra den andre noen år senere, siden de tradisjonellt feires på likt vis hvert år, vil jeg huske 2008/2009 som noe spesiellt. Øya Ihla Grande utenfor Rio har også satt seg i minnet som et sted å vende tilbake til.

Seilingen vi hadde i karibien fra januar til midten av mars, med idylliske øyer og masse opplevelser var i særklasse. Møtet med kulturen på Jamaica, og kontrastene til den vestlige verden på Cuba var også fint å få med seg.    

Så, til slutt var det turen min i USA. Den beste opplevelsen sosialt sett, med tanke på hvor mange mennesker jeg kom i kontakt med, og med tanke på hvor inkluderende og sosialt det amerikanske samfunnet faktisk er. Her har jeg lovet å komme tilbake innen to år, og nå når jeg kommer hjem igjen til det normale hverdagslivet, blir det godt å ha ferieturer å se frem til.

Til slutt, som seg hør og bør, vil jeg gjerne takke alle som har gjort denne turen mulig for meg. På jobben, hos Veøy Sør, var det positiv respons fra første gang jeg nevnte ett års permisjon. At ting blir lagt så til rette, og at jeg kan komme tilbake og fortsette som om jeg hadde vært der dagen før, setter jeg stor pris på. Seiltur hadde det nok blitt uansett, men tryggheten av å vite at jeg har en jobb å komme tilbake til, har selfølgelig bidratt til en mye bedre nattesøvn.

Venner og familie som har vært positive, og hjulpet til med praktiske ting som værmeldinger, flybilletter, forsikringer, ettersending av diverse nytt utstyr og mye mye mer har vært gull verdt. Det har også betydd en del at det har tikket inn meldinger på både mobil og satellittelefon av og til, slik at man vet at folk faktisk husker på en selv om man er borte.

At så mange har fulgt med på det jeg har skrevet på hjemmesiden vår har vært kjekt å se – og til dere som har kommet med kommentarer og tilbakemeldinger – dere har vært til stor inspirasjon!

Helt på tampen er det vel også på sin plass å rette en stor takk til Vidar og øvrig mannskap. Å dra på seiltur har alltid vært Vidar sin idé, og uten ham og båten hadde aldri denne turen vært mulig. Jeg har kjent Vidar godt i mange år, og ingen jeg kjenner kunne gjort jobben som kaptein ombord bedre enn ham.

En konklusjon jeg har kommet frem til, og som jeg synes det passer å avslutte med må bli følgende: Det er én ting som er farlig ved å være på reise, – det er at man får lyst til å reise mer...

Ha en god sommer – og nyt ferien!

-Bjørn-