En varmebølge ankom Washington D.C omtrent samtidig med meg, og med temperaturer på over 30 grader i skyggen var det ikke annet å gjøre på dagtid enn å nyte livet i det store parkområdet – The National Mall – som strekker seg fra Capitol Hill mot Potomac River.

Med US Marshal på fest

Nok en gang hadde jeg lagt meg inn på et hostel, og her var det lagt opp til flere organiserte aktiviteter. Det var frivillige som sto for gjennomføringen, og kvelden etter at jeg ankom var det lagt opp til en pub til pub runde. Jeg møtte opp på utsiden av hostelet, og en kar som var et par år eldre enn meg sto og ventet på at alle som skulle være med ble klare. Vi ble vel en gjeng på ca ti stykker – av dem var det kun to av oss som reiste alene.

Vi tok T-banen avgårde til en annen bydel, og underveis snakket jeg en del med ”guiden” vår – Mark. Han jobbet for US Marshal, og var en bereist mann. Jobben hans var nemlig å hente hjem amerikanere som var blitt fengslet i andre land, og han hadde visst nok å gjøre.

Vi var innom et par typiske sportsbarer – her var det veldig mange forskjellige typer spill, og vi prøvde en del av dem hvert sted. Til slutt endte vi opp på et mer typisk diskotek, og etter å ha vært der en stund, kom plutselig Mark å spurte om jeg ville være med en kamerat, en venninne og ham på et ”underground party” – altså på en fest et sted det egentlig ikke skulle være fest. Det virket jo fristende å være med på noe resten av gjengen ikke fikk tilbud om, så litt etter var vi på vei i kameraten sin bil. Vi plukket opp venninnen som viste seg å være fra Polen. Hun hadde flyttet til USA for noen måneder siden, og hadde faktisk blitt kjent med disse karene på samme måte som meg – nemlig da hun bodde på hostelet noen netter. Vi skiftet til Marks bil, og den var ganske stilig – da vi var ca 50 meter fra bilen trykket han på nøkkelen, og bilen startet, slo på lysene og sto opplåst da vi kom frem. Så bar det avgårde litt ut av sentrum til et nedlagt lagerbygg. Vi parkerte, og Mark slengte opp blålyset i frontruten før vi gikk inn, sikkert i håp om at det skulle ha en preventiv virkning på eventuelle biltyver/vandaler.

Inne var det god gang. Det var mange folk, og tettheten av fine jenter var ganke høy, så dette var absolutt ikke et kjedelig lagerbygg. Etterhvert var det tid for å komme seg hjemover igjen, og jeg ble kjørt til døren. Kameraten til Mark, Steve, var også en grei kar å snakke med, og han inviterte meg med på nok et arrangement neste kveld. De pleide nemlig å treffes en hel gjeng av og til, og så gikk det på rundgang hvem som liksom laget et opplegg for kvelden. På den måten fikk de testet ut utesteder i de forskjellige områdene av byen. Jeg takket ja, og etter at jeg hadde hatt nok en solskinnsdag i parken, ble vi om kvelden en gjeng på ca 50 stykker som gikk fra utested til utested. Det var en skikkelig blanding av folk, i alle aldre. Mange viste stor interesse for seilturen jeg var på, og hvordan jeg hadde likt meg i USA, så det ble nok en kjempekjekk kveld, der jeg kom i snakk med veldig mange.

Washington D.C stiller i en klasse for seg selv når det gjelder å ha museumer og krigsminnesmerker. Dette skyldes ikke minst den rike engelske vitenskapsmannen, James Smithson, som i sin tid testamenterte formuen sin til USA for ”å øke og utbre viten blant mennesker”. Resultatet av dette ble ”The Smithsonian Institution” som idag består av 15 forskjellige museum – med gratis adgang. Selv nøyde jeg meg med å besøke det mest populære – National Air and Space Museum. Her var det forsåvidt mye imponerende å se på, men stedet krydde av skoleklasser på tur, og etter kort tid var jeg blitt ganske ør i hodet. Ellers hadde jeg to opplevelser på dette museumet som bør nevnes:

Jeg hadde ikke spist frokost, og tenkte med meg at det sikkert var restaurant på museumet. Det var det – en av de største McDonalds restaurantene jeg har sett. Det var over 20 kasser, og likevel måtte jeg stå over 40 minutter i kø før jeg i det hele tatt fikk bestilt. Egentlig ganske vilt å tenke på at dette var eneste matalternativ på et sted hvor det er så mange forskjellige mennesker...

Det ble vist en film hvor vi fulgte en amerikansk jagerflypilot under utdanning. Det var en en interessant og spennende film, men laget i ekte amerikansk stil – der selfølgelig hovedpersonen alltid hadde drømt om å gå i farens fotspor – han hadde vært jagerflypilot under andre verdenskrig... Sønnen bestod selfølgelig alle prøver og ble en god pilot, og da det mot slutten av filmen kom frem at han nå hadde deltatt på vellykkede tokt i både Irak og Afganistan – da begynte likegodt folk å klappe. Ikke nok med at de klappet, de reiste seg faktisk og klappet... Jeg kikket bare rundt meg og lurte på om jeg så rett...

Enkelte ganger overrasker jeg nesten meg selv i å gjøre mye for lite. Jeg hadde lagt meg litt tidlig en dag, ca 2230, men en annen kar hadde satt i gang sagbruket sitt, og jeg fikk ikke sove. Selv gjennom øreproppene hørte jeg ham. Jeg ble derfor liggende å stirre i taket, og etterhvert kom tankene inn på sjokomelk. Det var ingen tvil om at jeg var tørst, og etter noen minutter var det kun sjokomelk som sto i hodet på meg. Problemet var hvor jeg skulle få tak i det? Jeg hadde nemlig oppdaget en litt dum side ved denne byen, og det var at det var langt mellom butikker/kiosker som hadde oppe på kvelds-/nattetid.

Uansett, jeg kunne like godt stå opp og gå på sjokomelkjakt som å ligge å stirre i taket. Men ikke en hvilken som helst sjokomelk – jeg skulle ha en gul plastikkflaske med Nesquick! Etter å ha stått opp igjen og så letet gående etter et utsalgssted nær hostelet i ca 40 minutter, måtte jeg gå grundigere til verks. Det var ikke måte på brusautomater som det var rundt forbi, men det hjalp ikke meg. Tilbake på hostelet søkte jeg etter 7eleven kiosker på internett, og da den nærmeste lå et godt stykke unna, var det ikke annet å gjøre enn å stoppe første taxi ute på gaten og dure avgårde gjennom nattemørket.

Jeg var godt fornøyd da jeg litt senere gikk ut av 7eleven – utørst, og med nok en flaske i hånden. Så bar det hjemover til fots, og det ble en fin og lang tur i totalt folketomme gater. Godt fornøyd kunne jeg krype til køys, og nå var ingen i stand til å holde meg våkne lenger...

Utenom byggverk som FBI building, Pentagon, Old Post Office, Supreme Court og Library of Congress, i tillegg til monumenter som Lincoln Memorial, Vietnam Veterans Memorial, Washington Monument og mye mer, er det to bygninger som absolutt er et must å se/besøke – det er The White House og US Capitol – helst bør de sees i både dagslys og mørke.

Jeg fikk med meg begge disse på grundig vis, og det var vel verdt å bruke tiden på. US Capitol som troner på Capitol Hill bød på gratis omvisning. Mesteparten av bygget var selvsagt ikke åpent for turister, men det var likevel mye og se, og fint å ha vært der.

The White House, hvor familien Obama nå bor, var overraskende lite. Her var sikkerhetstiltakene enkle og greie – det var gjerde rundt hele eiendommen, så her måtte jeg stikke kameraet gjennom gjerdet for å få knipse noen bilder.

Da jeg var ute for å se de forskjellige byggverkene på kveldstid, var det en vakt fra Secret Service som var i det snakkesalige hjørnet. Han sto plassert ved gjerdet på baksiden av The White House, og kunne blant annet fortelle at siden gjerdet ble satt opp – og det var lenge siden – så var rekorden for folk som hadde hoppet over og løpt mot huset på ca 9,5 meter før de var uskadeliggjort. Når man så på området skulle man tro det var mulig å komme mye nærmere huset før man ble tatt. Det var nemlig ingen vakter å se på innsiden, og hageområdet var åpent og fint. Secret Service vakten humret og lo, og forsikret at busker, trær, fontener m.m ikke alltid var det det så ut til å være. Nevn alt dere kan komme på av sikkerhets-/overvåkningsutstyr, sa han, og han skulle garantere at de hadde det...

Jeg likte meg godt i Washington D.C. Etterhvert som dagene gikk hadde temperaturen nådd mer bekvemme nivåer, og jeg hadde fått sett og opplevd mye. Jeg hadde også besluttet å være der helt til jeg faktisk måtte reise til New York, dersom jeg ikke skulle bli for sen til Røværs avgang mot Azorene.

En kveld var jeg på vei for å finne meg noe å spise. Jeg ble stående i et gatekryss og vente på grønnt lys. Jeg la merke til at en mann i slutten av førtiårene så ut som han hadde veldig lyst til å spørre om noe, så jeg kikket på ham, og da begynte han med å snakke om været. Jeg var enig i at været var en fin ting det, men så kom det. Han lurte på hvor jeg var fra. Han hadde lagt merke til at jeg gikk med en genser hvor merket ”Moods of Norway” stod på ryggen, og han fikk derfor konstantert det han trodde da jeg sa jeg var fra Norge.

Vi ble gående å snakke litt. Han hadde fjern slekt i Norge, og han hadde vært i Bergen en gang for lenge siden fortalte han. Nå bodde han i San Francisco, men var i Washington D.C i forbindelse med jobb. Han jobbet visstnok med planlegging og utvikling av T-banesystemet.

Jeg spurte om han visste om en god biffrestaurant. Tidligere hadde jeg hatt et problem når jeg gikk ut for å spise – restaurantene var nemlig smekkfulle om kveldene, og det var lettere å få bord om man var flere i følge, enn om man skulle okkupere et helt bord for å spise alene. Det endte likegodt med at det ble biffmiddag på han også. Det var en interessant type og snakke med, og han hadde mange morsomme historier på lager. Nå var det unektelig en fordel at jeg selv hadde vært i San Francisco tidligere, og uten å lyve kunne jeg også si at det er den byen i USA jeg har likt best. Det endte derfor med at vi utvekslet kontaktopplysninger, og jeg fikk beskjed om at jeg for all del måtte ta kontakt hvis jeg kom til San Francisco i fremtiden.

Til slutt hadde jeg tilbrakt 12 dager i Washington D.C, og etter å ha brukt den siste hele dagen på å gå tur i rolige, fasjonable boligstrøk, og også lagt turen forbi den norske ambassaden, var tiden kommet for å sette seg på bussen til New York.

Dette ble den billigste og beste bussturen i løpet av hele USA oppholdet. BoltBus fraktet meg kjapt og greit for 18 dollar, og i denne bussen var det til og med strømuttak på hver seterygg, og trådløst nettverk i tillegg. Folk fikk klar beskjed om å slå av lyden på mobiltelefonene, og ikke forstyrre folk som eventuelt ville sove med høylydt snakk.

Det viste seg å være Greyhound som eide og drev BoltBus, så at busstandarden mellom øst- og vestkysten i USA er som natt og dag er det ingen tvil om.

Vel framme i New York hev jeg meg på T-bane, og deretter tog, og kom omsider frem til marinaen i New Jersey der Røvær og nye mannskapsmedlemmer ventet.

Stemningen i båten var på topp og det føltes godt å komme ombord igjen. Jeg hadde hatt 6 kjempefine uker alene på reisefot, og nå var jeg klar for å gyve løs på turens lengste havkryss.