D va fint å våkna opp i Chicago. Eg hadde stappt pråppa i øyrene, å sov derfor heilt t klåkkå 11. Snorkemaskinen som hadde logge der når eg la mg va vekke, å d samma va bagasjen hans – heldigvis. I nattens mulm å mørke hadde dar derimot kommt ein aen kar å lagt sg. Han såg ud som an va frå England, å han sov som ein stein. Frokostserveringå va ferdig for to tima sian, men på billige øvenattingsplasse kalle di d jerna ”kontinental frokost” hvis dar står framme ein pakke me cornflakes ellar honnycorn, så eg ansåg d ikkje som stora tape uansett. 

Eg jodla mg gla å fornøyd ner fire etasja i knirkete gamle tretrappe, å når eg kom ner traff eg ei fine jenta som sto på udsiå av utgangsdørå. Hu hadde svære solbrille, sånn at u såg ud som ei flua, men heldigvis va detta au den einaste synlige likheten. Hu jobbde i resepsjonen der, å ette at me hadde snakkt litt om kå dar va å jør i Chicago, så satte eg kursen ront gatehjørna for å få i mg ein frokost på Subway.

Sears Tower og kald sightseeing

D va ein sjikkelig fine dag. Solå skinte å dar va god temperatur. Været for di neste dagene va ikkje meldt liga fint, så eg tenkte d va best å få me sg utsikten frå Sears Tower med ei gång. Detta va ei gång verdens høgaste bygg, å designet på det, både va å e i ein klasse for sg sjøl. D består av flerne tårn som stoppe i ulike høyda. Detta føre t ein solide konstruksjon der de to høgaste tårnane, på 443 meter, får mye støtte av resten av bygningsmassen.

Udsikten frå 103. etasje sko vær formidabel, men sian denna ikkje va åpen for publikum på vinterstid, va d 99. etasje som va plassen å henga ud. Sannsynligvis va udsikten akkurat den samme – eg va ihvertfall godt fornøyd me d eg såg. D domma va at dar ikkje va lagt t for å jør någe aent enn nettopp kikka. Eg hadde håpt d sko gått an å tatt sg ein kopp me kaffi, åsså sodde der å slappt av, men d blei istedenfor å brøyta sg fram mellom småbarnsfamilia å superklengete par som sko fotograferas i hytt å vær foran vinduane.

Ellars fekk eg me mg at heile bygningen nå e kjøpt av et firma som he tenkt å je an nytt navn i løpet av året. I skrivane stonn huske eg ikkje navnet på detta, men d va et firma frå England ihvertfall...

Godt fornøyd me å ha fått onnagjort detta høydepunktet, heiv eg mg på ein sightseeingbuss. D va ikkje d luraste eg konne gjort. D va ein sånn dobbeltdekkar uden tak, å om dar hadde virka varmt når eg va ude å jekk, så blei dar rimeli fort kaldt nå når eg satt rolig å suste avgårde. Ikkje hørte eg kå guiden sa hellar, for d skurra bare ein hau i høytalaren. Eg prøvde å holda ut så lenge som mulig, liksom for å få litt igjen for d eg hadde betalt i billett, men t slutt måtte eg kasta inn håndkle. Løysningen blei å komma sg inn på nærmaste Starbucks. Der sank eg ner i ein svære skinnstol, å tok mg svært goe tid på ein 0,6 liters Mocha.

Når eg omsider hadde fått varmen i mg ijen, hadde magen bjynnt å skriga ette mat. ”Biff, biff” hørte eg at an skreig, å kå e då smartare enn å sedda kursen mot ein fasade som dar står ”The Steakhouse” på? Dar såg unekteli ganske fint ut her på denna plassen, men d konne jo ikkje skada å se på menyen tenkte eg. Dar va ingen meny på udsiå, så eg jekk inn, å blei straks tatt varmt i mot. Nå jekk ting litt kjapt i svingane her, så på to sekund hadde eg fått bord med brød å isvann foran mg, å kvide serviett i fanget. Snart sko dar komma ei aen med middagsmenyen fekk eg beskjed om, å magen min murra fornøyd når an hørte detta. Menyen kom den. Ikkje i den vanlige papirutgaven med prisa i, men som et trillebord med alle verdens råvara. Sian eg sa at eg ikkje hadde spist der før, så sko di nå forklara mg litt om di forskjellige råvarane å tilberedelsesmulighetane. Eg fekk framvist forskjelliga typa biffkjøtt, ulike potetsorta, maiskolba å d eina me d andra. D hadde sikkart våre lærerikt nok hvis eg hadde klart å fulgt me på all informasjonen om koss kjøttet va skåret å koss d konne grillas, men nå hadde eg jo sjønnt at detta kom t å bli ein svært dyre affære, å hjernen kalkulerte på høygir. Prisane va jo ikkje oppgitt, å d va for seint å trekka sg nå. Ergo måtte eg bestilla ng som ikkje kosta et månedsbudsjett, samtidig som eg ikkje sko taba for mye ansikt. Eg hadde jo sagt at eg va i frå Norge, å alle i Norge he jo lommene folle av oljepenga, så nå va d bare å stå løpet ut. Forklaringen på koffår eg i d heila tatt va der – i dongeriboksa å hettegensar, måtte jo vær at ein storkar som mg ikkje brydde sg me å kle sg opp for å gå å spisa på denna plassen. Mens d blinka i mansjettknappa å smykka ront mg, bretta eg derfor opp armane på hettegensaren min å lot d stå t. Biff blei d, å hadde ikkje tanken på regningen gitt an ein rare bismak, så hadde detta våre skikkeli goe greie. Desserten måtte utgå tenkte eg, men for å visa at eg likte å sitta der, tok eg mg tid t ein kaffikopp, med påfyll selfølgelig.

T slutt kom regningen. D hadde kosta mg omtrent d samma som tri øvenattinga der eg budde, men for ein kar som mg va detta bare lommerusk. Eg hadde nemlig akkurat tatt ut ein del penga som eg hadde tenkt å bruga di neste dagane, så nå drog eg opp den eine 20 dollarseddelen ette den andre frå bokselommå.

Eg såg ikkje någe poeng i å sløsa vekk pengane på bussbillett, den kosta jo 2 dollar, så d blei ein lange å fine gåtur tbage t hostelet. Mørke kom sigane, å akkurat denna tiå av døgnet e kanskje den finaste å se Chicago på, då e dar ikkje SÅ mye trafikk i gatene, å lyset som blir når solå e på vei ner, samtidig som neonlysskiltane bjynne å lysa opp e veldig fint.

Vel tbage konne eg ikkje aent enn å trekke på smilebåndet av ein kar som satt på rommet å spiste cornflakes rett opp av pakken – han blande me sjokomelk i monnen før an svelgte ner, å me va enige om at d va altfor dyrt å gå ud å spisa kver kveld.

Neste dag hadde været blitt gråare, akkurat som meldt, å d passte derfor gått med litt innendørsaktivitet. Eg tok bussen litt ut av sentrum, å hoppte av på Adler Planetarium. Her e d selfølglig verdensrommet med alle stjernene, planetane å solsystemane som står i sentrum. Eg såg ein bra film i 3D, å i tillegg va eg au på et skikkelig bra foredrag som tog for seg akkurat den stjernehimmelen eg ofte he sodde å sett på. Di hadde et stort rom med kuppelforma tak, å inni her va dar ein maskin som gjenspeilte stjernehimmelen akkurat sånn som an e. De konne stille inn kor i verden du va, å et klokkeslett, å vips så hadde du den lokale stjernehimmelen øve dg. Så kjørte di gjennom flerne netta, uten at eg blei meir enn ein time eldre, å ei dame forklarte å viste åkke forskjellige stjernebilda, i tillegg t ein del andre ting som e meir ellar mindre kjent på nattehimmelen.

På udsiå av detta planetariet va dar kjempeutsikt inn mot Chicago skyline, å detta va derfor ein ynda plass for mange brudepar å posera for fotografen. Eg satt ei stonn å fulgte me på den eine fotoseansen ette den andre, før eg bega mg i vei tbage t sentrum.

Chicago he – som de fleste storbya der ting he blitt planlagt – et stort parkområde. Grant Park, som d hette her, ligge mellom bykjernen å den enorme Lake Michigan. Faktisk e ein del av parken byggd på dela av ruinane ette bybrannen i 1871. Brannen starta visstnok som følge av at ei ku velta ei parafinlampa når u sko melkas, men d e egentli ein historie me kan ta ei aen gång. Om sommaren blir denna parken mye brukt i forbindelse med festivala å store gratiskonserta, å rundt Buckingham Fountain som ligge sentralt plassert i parken, kan eg tenka mg dar e et yrane liv på varme daga. Detta e nemli ein svære fontene frå 1927, vannet blir kasta ca 40 metar opp i loftå, å kver kveld mellom klåkkå 21 å 23 gjør lyssetting an t ein sprudlane fargeorgie med Chicagos bysiluett i bakgronnen.

Dar bjynte å bli få tima ijen av lørdagen, å sian eg ikkje hadde troffe någen interessange folk å henga me der eg budde, fant eg ud at eg sko ta mg ein tur t John Hancock Center udpå kvelden. Detta e den nest høgaste bygningen i Chicago, å her va dar både restaurant i 95. å bar i 96. etasje. Ei bok eg hadde, anbefalte å innta ein ”Blue Clouds” å nyta utsikten frå nettopp denna plassen, å eg rykkte ut med buss.

Dar va rimelig mange andre som au hadde lagt turen innom her denna kvelden, så for å få siddeplass me vindue, måtte du vær skikkeli på hogget kver gång någen reiste sg å jekk. Eg satt for mg sjøl å holdt aue me ei dama som såg ut som u hadde tenkt å gå snart, då dar plutseli sto ei jenta me siå av mg å lurte på om u konne sedda sg. Eg hadde sett u før, for eg såg at hu tok heisen opp rett før mg, sammen med ei aen jenta å to gutta. Då hadde eg tenkt at u ikkje såg så verst ud, men at venninnå va finare... Men, nå sto u altså her, å sidda konne u jo alltid få lov t.

Britney va navnet. Nå virkte u heldigvis ikkje liga blonde som navnesøsterå si, å me kom fort i snakk. Hu va ude med någen kollega/venna å hu sa at di hadde sodde å diskutert i snart 20 minutt om eg satt å venta på någen ellar ikkje. Guttane hadde meint at eg va aleina, mens hu å venninnå va øvebevist om at eg venta på ei jenta. Eg va bare så utruli fine å søde, fekk eg veda, å hu lurte svært på koffår eg satt der for mg sjøl. Eg drog jo selfølgeli historien om seilturen, å den he jo vist sg å slå godt an – spesiellt i junaiten der di lige å holda sg innanfor sine egne landegrense. Eg hadde bestilt diverse snacks å drikka som ettekvert ankom bordet, å me delte ng mat å hadde d egentli ganske løye. Ettekvert jore vennane hennas tegn t å bryda opp. Hu sko reisa frå Chicago udpå morgenkvisten, men sko komma tbage någen daga seinare i forbindelse me jobb. Hu skreiv mailadressen sin på servietten, å ba mg senna ein mail hvis eg fortsatt va i byen om et tri dage. Eg sa at eg sannsynligvis hadde reist då, men at me fekk se. Så skilte me lag. Eg blei hengane igjen ei stonn t i toppetasjen av ”Big John”, før eg med farlig høg sjøltillit bega mg ut i regnfylte gate.

Søndagen kom, å sian eg ikkje heilt fant roen t å sidda å skriva verken dagbok ellar blogg der eg budde, tok eg turen innom biblioteket. At myndighetane i Illinois vil at folk ska ha tilgang t å tillegna seg kunnskap, ellar jør sg bevandra i litteraturens verden gjenspeiltes i biblioteket. D va ein ny stor bygning. Dar va vinterhage, auditorium, fontena, ei PC avdeling som slår det eg tidligare he sett – velutstyrt med printara å kopieringsmaskina, trådløst nettverk å mange tilkoblingspunkt for strøm, godt øve to milliona bøka sko dar vær, å ei svær avisavdeling med avisa frå heile verden. Å om dar va mye folk? Hadde eg ikkje hatt med meg min egen PC, så måtte eg nok hatt venta på tur tru eg... Litt security va dar jo selfølgeli au, å sikkerhetsvaktene tok ein øvefladisk kikk i sekken min når eg ved stengetid va klar t å forlata bygget.

D bar rett frå biblioteket t ein restaurant på Navy Pier. Her e dar IMAX kino, å sannelig endte d ikkje me at eg blei siddane å se Monsters vs Aliens – i 3D, t seint på kveld...

Når eg våkna mandags morgen, bestemte eg mg fort for å endra dagens plana å sova vidare. Eg hadde egentlig tenkt å besøka Chicago Board of Trade – som e verdens største matvarebørs. Her blir dar omsatt korn, soyabønna, svin, kveg, kylling, tømmer å kå d måtte vær – lenge før d i d heila tatt e produsert. Dar sko ifølge opplysningane eg hadde, vær omvisning her om formiddagane, men denna dagen foretrakk eg altså å sova litt lengar. Å d e d som e greit når du ikkje he någen andre å forholda dg t, for d va ikkje verre enn at eg snakkte me fluå i resepsjonen når eg sto opp, åsså hadde eg plutselig ordna mg någen flerne dage i Chicago. Eg likte mg godt, å då konne eg ligagodt ta mg goe tid der au...

Klåkkå 1245 denna mandagen ankom eg Chicago Architecture Foundation. Her hadde eg meldt mg på ein guida byvandring som starta klåkkå 13, å fokuset va i hovedsak på ein del av skyskraparane som va byggd i nyare tid. Me blei delt opp i to gruppe på 8 stk i kver, å alle hadde ein propp i øyra sånn at me hørte kå guiden sa, sjøl om me sto langt i frå. D va ein interessang å lærerik vandring på to tima. Fengselet va ein av bygningane eg blei imponert øve. Eg hadde jo ikkje trudd at d va et fengsel, men d va d, forma som et stort trikanta ostestykke. Du kan se bilde av d i galleriet, å då ser du kå smale vinduane e. Ligavel hadde di våre nødt t å ettemontera gittar, for enkelte klarte å smyga sg ud. Men ein ting e å smyga sg ud hvis du kan trø rett ner på gadå, her trø du rett ut i lausa loftå, å flukt me helikopter va derfor tingen. Taket, der loftegården va, hadde di au måtta bygga om for å stoppa flygane banditta i å utføra sine tjenesta.

Sko di innsatte i retten, ellar hadde våre der, så forejekk transporten i direkte tunnel godt onna bakkenivå...

Andre store bygg/områder va au designa ner t minste millimeter. Det e fysst når du vett kå du ska se ette at du virkelig bjynne å legga bevisst merke t ting, å når du va obs, så va d kult å se. Ront hovedpostkontoret va dar et område som va heilt genialt. Alt va symmetrisk. Fulgte du for eksempel linjene som blir i skille mellom steinhellene på gadå, ville di treffa nøyaktig midt i mellomromme mellom vinduane på di omkringliggane byggane. Å her snakke me glassfasada, ikkje fasada me ein metar mellom kvert vindu altså...

Ellars va me au å kikkte på ein del ting som du vil finna ijen på bildane i galleriet, for eksempel The Bean, någen digitale fontena med bilda av forskjellige vanlige innbyggara i Chicago, ein svære utendørsscene for konserta, å mye mye meir...

Møte med ein uteliggar

Sian d ikkje hadde blitt ng besøk på Chicago Board of Trade dagen før, va detta planen min nå når d hadde blitt tirsdag den 21. april. D sko fort visa sg at dar va hellar lite for mg å sjå på der. Omvisningane som før hadde våre for alle som ville, va nå kun for studenta som kom i organiserte gruppe – av sikkerhetsårsaka selfølgeli. Greit nok d. Eg jekk ut ijen på utsiå, å bjynte å knipsa någen bilda. Plutseli kom dar ein mann bårt t mg. ”Eg håpe du ikkje tog bilde av mg nå, for då må eg beslaglegga kameraet ditt” sa an. ”Ja, nei, d hørtes ikkje bra ut” sa eg, ”men eg trur ikkje du blei med...” Så va d OK, han bare tulla sa an, men kor eg va frå? Eg fortalte, å me snakkte litt, før an plutseli sporte om eg konne avse någen dollar t an. Eg målte an opp å ner. Han sto der me blankpussa sko, dress me skjorta å slips, å frakk udanpå. Eg sa at eg hadde flerne dollar, men koss an konne henga ront i sånne kler hvis ikkje an hadde penga. Då jore an mg obs på ein ting eg ikkje hadde tenkt så mye øve. Han åpna frakken, å då såg eg jo at den va rimeli sleden å fillete i foret. Han hadde fått heila antrekket på någe tilsvarane Frelsesarméen et par dage tidligare – å han spurte mg om eg hadde sett någen som såg ut som typiske uteliggare i Chicago. D måtte eg innrømma at eg ikkje hadde, å eg tru d stemme som an sa – dar e så mange som kassere brukte finklær, at i Chicago jekk uteliggarane au ”fint” kledd. Han fekk någen slanta, å eg blei ønska god tur vidare i USA å heimøve t Norge.

Neste dag, 22.04 va det tid for avreise, men ikkje før om kvelden. Eg hadde kjøpt togbillett t Washington D.C, med den einaste togavgangen som jekk, klåkkå 19 om kvelden. Eg hadde derfor ein heile siste dag å bruga i denna byen, å då hadde eg våre der i totalt 6 daga. Eg hadde flerne gånge tenkt at eg burde besøkt Museum of Science & Industry, detta ligge au litt udanfor bykjernen, å blir i flerne guidebøga regna som et must å besøga. På vei t busståppen stakk eg innom ”Lou Mitchell´s” – Route 66 enne i den gadå eg jekk i t å frå hostelet, å ”Lou Mitchell´s” va ein skikkelig Route 66 restaurant. Her serverte de fem stjernars frokosta, å lokalet va stappfollt så lenge eg va der.

Nå va eg klar for museumet, å d skoffa ikkje. ”Svært som Bjørn går på museum” tenke du kanskje – å ja, når d e museum av denna kalibaren så e d virkelig verdt å bruga tid på. Det som va tabbe, va at eg ikkje hadde reist ut her någen daga tidliare, for dar va rett å slett for mye interessant t å rekka øve på ein dag. Muséet inneholdt blant aent verdens smartaste hus – propfollt av teknologi, å så engeribesparane å energigjenvinnane at d omtrent levde i sin egen syklus bare ved sol å varmeenergi. Romfart, forsvar, jernbane, moderne landbruk, å masse masse meir va au godt representert. Ein av di virkelig store attraksjonane va den tyske ubåten U505. Detta va ein av fem fortsatt eksisterane tyske ubåta ette andre verdenskrig, å den einste som va bevart komplett i sin fulle lengde. D va au den einaste tyske ubåten som blei tatt t fange onna krigen. An blei tatt av amerikanarane udanfor Kapp Verde øyene ette flerne dagars jakt, så slept t Bermuda, å ette mange år havna an altså på museum.

Eg va inni å såg, å d va ein flinke guide som viste åkke ront. Eg prise mg bare lykkelig øve at eg aldri komme t å vær inne ng sånt. Å tenka på koss d må ha våre – å e – å vær i ein ubåt i krig, e heilt sprøtt. D e rett å slett heilt umennesklig.

Ellars fekk eg au me mg ein film i Omnimax teateret. Den handla om The Great Lakes (i hovedsak Lake Michigan, Lake Huron å Lake Superior). Detta e et sammenhengane vannsystem, å utgjør 25% av verdens ferskvannsreserva. Når europearane bjynte å strømma t Amerika bjynte di straks å forkludra heile greiene her au. Dar levde ein fiskerase der, som eg dessverre ikkje komme på navnet på nå, men detta va fiska som levde dobbelt så lenge som me jør, å som au blei lengre enn ein follvoksen mann. Denna fekk samme behandling som bøffelen, å t tross for at dar va store mengda, klarte di å rydda ut øve 99% av an før varselklokkene endelig begynte å kima. Då va heila økosystemet i detta vanvittig sværa landområdet skikkeli ute å kjørte, å drikkevannet t flerne millionbya ligaså. Industrien hadde hatt frie tøyla i mange år, strennane va follstendi tegrisa, å tungmetalla i småfisken va me på å få fart på utryddelsen av fugla å fiska oppøve i næringskjeden. D kjekka me sånn forurensning e at d tar jyselig lang tid å få d vekk ijen, å då får du go tid t å følga med på alle senskadane. Forskara hadde blant aent montert ein del videokamera i forskjellige ørnereir, å då konne me se koss de voksne ørnene fortvilt forte ongane med meir å meir forurensa fisk for å få di t å voksa, samtidi som ongane bare blei svakare å svakare å t slutt tog kvelden. Faktisk forsvant store dela av både rovdyr å rovfugl frå heila området.

Men så komme lysponktet au då. Virkelige ildsjela å forskara he kommt på banen, å fått penga t å jør ng, å sakte men sikkart he di klart å snu utviklingen. Å avla fram fisk som må fygas ront me helikopter i hytt å vær kan fort bli svært dyrt i lengden, men flerne plasse der kraftverk hadde spolert de naturlige gyteplassene, va di nå i ferd me å laga ”naturlige” elveleia igjen.

Gjønnom heile filmen fulgte me ein øve 150 år gammal fisk, som den dag i dag va sprell levane. An va radiomerka, å dar blei tatt prøva av an kvert år. I ryggmargen på an konne du tydelig se avleiringane av forskjellige giftstoffa – du konne rett å slett lesa an som ei åpen bok, år for år bakøve i tid. De siste årane såg finare å finare ud, å om d va ein deprimerane film totalt sett, så får poenget vær at d faktisk går an å jør någe, å at d nytte.

Eg rakk akkurat å somla så mye at eg konne stressa litt på vei t stasjonen, å då følte eg at alt va som d sko vær. Som me fly, å som me Greyhoundbussen, måtte du sjekka inn bagasjen på toget au. D e jo forsåvidt greit å sleppa å drassa på an, men eg syns nå d fungere heilt greit heima i Norge, der me slenge inn bagasjen på toget sjøl – åsså he tilgang t an når me sjøl vil. I USA drive di sysselsetting på høgt plan, å d e heilt utruli kå mange stillinga d går an å opprette uten at d e nødvendig. Køen ved utgangsdørå t spor 28 va laaang, d skyltes at alle sko stå i lang lang rekke før me fekk gå ud på perrongen. I dørå sto dar to persona som sa at me sko på toget som sto t høyre – någe som va ganske innlysane sian dar ikkje sto någe tog på venstra siå. Ute på perrongen va dar ørten konduktøra. Ein for kver vågn. Dei spurte kor du sko, å om du reiste aleina ellar sammen me någen, åsså fekk du ein håndskreven nommarlapp me setenummar når du jekk inn dørå. D hadde jo våre altfor tungvint om sitteplassen din hadde stått på billetten å du bare jekk å fant an sjøl...

Når eg kom fram, å sa eg reiste aleina, fekk eg ein lapp med sete nommar 28. Detta sko altså vær mitt lykketall på denna 17,5 timars lange reiså. Eg va spent på kosslags person eg kom t å bli siddane me siå av, å eg forta mg opp trappå t andre etasje i togvågnå, der setet mitt va. Nerturen eg fekk va gedigen! I sete 27, som va vindusplassen satt jo selfølgelig den størsta damå som va ombord på heila toget. Hu tok rett å slett meir enn ein seteplass enten hu ville ellar ikkje... Eg va nødt t å sidda me beinan samla å på skrå ut i midtgangen, å d e ikkje fritt for at eg rollde ner. Detta hadde eg betalt 128 dollar for, å her visste eg allerede ette 10 sekund at d ville bli umulig å sova – å å se någe ut vinduet konne eg ihvertfall je opp.

Hu spurte mg om hu va i veien – men eg antok at d va meir ein konstantering enn et spørsmål, så eg sa at d jekk fint. Kver konduktør holdt ein tale i si vogn – blant aent om at me måtte ha sko på åkke hvis me sko forflytta åkke inne i toget, men at me ellars konne sidda kun me såkka hvis me ville d.

Billettane blei kontrollert ørten gånge, men t slutt tuta d i framenden, å toget satte sg i bevegelse.

Løysningen på sitteproblemet mitt blei å flytta sg fram i ”utsiktsvågnå” et hakk lengar framme i toget. Her satt eg då altså, å når eg såg konduktøren min kom gåane, prøvde eg å stoppa an for å spør om d jekk an å få bytta t et aent sete. Han gadd ikkje å stoppa opp å hørra koffår ei gång, så då blei eg skikkelig forbanna. Eg blei siddane å snakka me et par svenska t langt utpå kvelden. Dei hadde egentli sitteplass på andra siå av midtgangen, å dei sjønte godt at eg ikkje konne sidda i mitt eget sete.

Når alle andre ettekvert hadde trokke sg tbage, å lagt seteryggane sine godt bakøve, va d tid for mg å demonstrera litt. Eg kan demonstrera veldig hvis eg vil, så eg rollde ut fleeceteppet mitt å greie på golvet i denna utsikt-/salongvognå å hadde tenkt ut ei fine leksa hvis konduktøren sko finna på å sei någe på d....

I 06 tiå om mårenen bjynte dar å bli mange bein som passerte ront mg, å folk syns nok eg virkte ganske rare når eg satte mg opp på golvet å gnei søvnen ut av auene. Men nå blei eg ein av di fysste t å få frokostmenyen, å starten på dagen blei derfor ikkje så verst.

Toget kjørte gjønnom flotte landskap – å plana for framtidige USA tura strømte på i håve. Nå koste eg mg ijen, å ette ein fine formiddag tøffa me t slutt inn på Union Station i Washington D.C.