Nå har det dratt litt ut i tid før dette blogginnlegget endelig var ferdig skrevet, men for dere som har fulgt med på skriveriene om USA turen min, så vet dere at jeg på slutten av forrige blogginnlegg var ankommet Minneapolis. Den dag i dag regnes Minneapolis som den største ”norske” byen i USA, og det skal derfor godt gjøres å ikke treffe på folk med norske aner her. Den mektige Mississippi elven danner grensen mellom de såkalte ”Twin cities” – Minneapolis og St. Paul, og denne elven var egentlig det eneste jeg på forhånd hadde bestemt meg for å se. 

Jeg hadde endt opp med å ta inn på et motell like i nærheten av flyplassen der jeg leverte leiebilen. Dette var forsåvidt et stykke utenfor sentrum, men det var billigste alternativ, og takket være USAs største kjøpesenter som lå like i nærheten – Mall of America, med over 40 millioner kunder i året –, var kommunikasjonsmidlene til og fra sentrum ganske gode. Motellet drev gratis shuttle til og fra kjøpesenteret annenhver time, og da var det en lett sak å komme seg videre med bybanen inn til sentrum.

Det hadde blitt midt på dagen, og kaldenderen viste 14. april, da jeg satte kursen mot den såkalte ”Mississippi Mile” – turstien langs Mississippi. Å vandre rundt her og nyte livet var eneste planen for dagen, i tillegg til å få i seg et godt måltid mat.

Elven skuffet ikke. Den var faktisk akkurat slik jeg hadde forventet den ut fra det jeg har sett i Donald Duck bladene. Den var bred, mektig og skitten – helt brun faktisk. Langs elvebredden var det laget fint til for folk som ville jogge, sykle eller gå tur, og jeg var langt fra den eneste som hadde lagt turen langs elven denne dagen.

Før i tiden var denne elven selve hovedpulsåren for all industrien i området, og hadde det ikke vært for den, hadde det kanskje ikke vært noen byer i dette området i det hele tatt. Nå har derimot tidene forandret seg, og mange av bygningene som før hadde vært svære kornmøller,  var nå byggd om til kontorer og leiligheter. En del av de gamle fasadene var likevel bevart på sett og vis, og sammen med mange informasjonstavler med bilder, minnet de forbipasserende om en svunnen tid.

Solen varmte skikkelig godt, og da jeg begynte å bli fornøyd av å traske rundt slo jeg meg ned på en uterestaurant like ved elven. Mens jeg satt og ventet på maten jeg hadde bestillt, fikk jeg dagens humoristiske opplevelse servert på et sølvfat.

En bil kom kjørende og stanset, og like etter steg et par – i slutten av 40-årene tipper jeg – ut. De skulle ut å gå på rollerblades, og jeg ante at dette kunne bli morsomt. Jeg fant derfor frem videokameraet mitt, og prøvde å filme uten at så mange av de andre på restauranten så hva jeg drev på med. Jeg tipper at de enten hadde fått rollerblades i gave fra sine voksne barn, som sikkert hadde kjøpt dem med et glis om munnen, eller så var det konemor selv som hadde fått den gode idéen, at dette sikkert var noe hun og mannen kunne ha glede av sammen. Mannen hadde tatt på seg den ungdommelige, kule stilen, med capsen bak frem og greier, men burde nok heller valgt hjelm for anledningen.

Damen strenet først avgårde på ustøe bein, men da hun til sin forskrekkelse oppdaget at mannen bare gikk på gresset som om han gikk på vanlige sko, så kom hun tilbake og strammet ham opp. Tipper han fikk beskjed om at ”This is SO fun! You have to try!” Han tenkte nok ”OH MY GOD!!!! What have I done...” Så bar det avgårde igjen. Mens andre folk jogget forbi ham, var han i det ene sekundet på god vei til å falle bakover, panikkaktig veiving med armene fikk ham i balanse igjen, for så å føre til at han nesten gikk nesegrus fremover. Dette gjentok seg noen ganger, og ferden ble ikke særlig lang. Ved en liten bro like bortenfor møtte de en dame – hun gikk forøvrig kledd i en gul- og svartstripete genser, noe som fikk henne til å se ut som en svær veps som var ute og gikk. De ble stående og snakke med henne til jeg nærmet meg ferdig med maten, og så kom de gående tilbake. Nå hadde han gitt helt opp, og trasket i vei over gresset hele veien. Jeg filmet dette også, og nøt en stor porsjon iskrem mens jeg satt der og humret for meg selv....

Dagen etter sto et besøk i nabobyen, St. Paul, på programmet. Her var det to ting jeg var blitt anbefalt å se – det var St. Paul katedralen og capitolbygningen. Sistnevnte i ganske lik stil som den velkjente bygningen i Washington D.C, bare en god del mindre. Begge deler var storslåtte byggverk. De lå på hver sin lille høyde, i rett linje overfor hverandre. Fra luften ville de kanskje sett ut som polene på et bilbatteri, og den breie veien som gikk mellom dem, ledningen, bøyde heldigvis unna i siste øyeblikk, slik at man slapp en fatal kortslutning.

A brave son of Norway og moderne demonstranter

Det første som møtte meg da jeg kom til capitolbygningen, etter å ha gått fra katedralen, var en stor statue av en nordmann – Knute Nelson. Han hadde litt av en merittliste ifølge minnetavlen. Tre år som soldat i borgerkrigen, tre ganger medlem av kongressen, to perioder som guvernør av Minnesota og fem ganger senator for Minnesota. ”A brave son of Norway” sto det, og de fleste kan sikkert si seg enig i det.

Jeg var heldig med timingen, og kom akkurat i tide til å få en gratis guidet tur rundt i bygningen. Det var en interessant og fin omvisning, og det er først når man har en skikkelig guide at man har noe igjen for å besøke slike bygg. Det var et poeng med alt av utforming, utsmykninger og maling, men om alt var nøye uttenkt og planlagt fra arkitekten sin side i sin tid, var det en ting han ikke hadde tatt høyde for – det var de glorete, lysene automatene fra Coca Cola, chipsautomatene fra Lay`s, og sjokoladeautomatene som var stappfulle av Snickers. De prydet bygget i all sin firkantete sjarm, og det var utvilsomt disse maktens menn og kvinner viet mest oppmerksomhet til daglig – gullforgylte stjerner og maiskolber oppunder taket har aldri mettet noen...

Da jeg kom ut igjen på utsiden hadde det begynnt å bli ganske mange folk på nedsiden av trappen. En time tidligere hadde det sittet noen få demonstranter og protestert mot diverse skatter og avgifter der, men nå myldret det av folk med plakater med mange forskjellige budskap. En del TV kanaler hadde også sendt ut sine nyhetsreportere, og sannelig var det ikke på plass et par helikoptere også som svirret rundt og rundt. Det så ut som dette var ganske normalt når det foregikk politiske møter. Mange hadde tatt med seg campingstoler og kaffe, og satt der og småsnakket med hverandre om løst og fast, mens de av og til veivet med plakatene sine. Flere folk var tydligvis på vei for å slutte seg til dagens demonstrasjon, for jeg gikk mot strømmen da jeg satte kursen ned mot sentrum for å spise og så ta bussen tilbake til Minneapolis igjen.

Det var en siste ting jeg hadde fått lyst til å se før jeg reiste videre til Chicago, og jeg hoppet derfor av bussen da den passerte flyplassen i nærheten av der jeg bodde. Jeg hadde nemlig lagt merke til en usannsynlig mengde med hvite gravstøtter da jeg kjørte forbi med bybanen dagen før, og nå måtte jeg se hva dette var. Det viste seg å være Fort Snelling.

Da jeg gikk rundt på dette området virket det som om noen ekorn og jeg var de eneste levende skapningene her. Rundt meg lå ca 180 000 døde menn som hadde tjenestegjort for den amerikanske hæren, og som derfor hadde fått æren av å ligge her. Tar jeg ikke helt feil tilsvarer dette antallet befolkningen i Stavanger... Nå kom jeg igjen til å tenke på veteranen som klikket på Greyhoundterminalen i Seattle. Her lå 180 000 døde, men hvor mange er det ikke som idag går rundt og er like forstyrret som ham? Nå skal det tilføyes at blant de som lå her, var det mange som ikke hadde blitt drept i strid, men dødd en naturlig død hjemme i USA. Alle som har tjenestegjort får nemlig sin hvite gravstein, om det så skyldes at de har forspist seg på gratis muffins og kaffe – som mange bensinstasjoner tilbyr veteranene. Hvit gravstein får de uansett.

Da jeg var i Montana snakket jeg med en jente på 23 år. Hun hadde en sønn på 2 år, og mannen hennes var i Irak. Å gå hjemme alene, å grue seg for å ta telefonen, eller å åpne postkassen i frykt for å få beskjed om at mannen hennes var død, var ikke lett. Selv jobbet hun deltid i en bar, og vi var enige om at det var et paradoks at aldersgrensen for å kjøpe øl var 21 år, mens man kan sprade rundt i uniform når man er 18. Men, det er kanskje nettopp det som er poenget, politikerne har tenkt at når man er 21 år, da er man gammel nok til å tenke selv... Det kom en mann kjørende. Han fortalte meg at det var tre eller fire andre soldatgravlunder i USA som var større enn denne...

Den første dagen jeg var i Minneapolis så jeg en to etasjers buss som kjørte forbi. ”Megabus” het den, og den skulle til Chicago. På Megabus.com fant jeg bussbilletter til 29$, noe som jeg syntes var en bra pris på en 7 timers busstur. Standarden så også ut til å være svært mye bedre enn det jeg tidligere hadde opplevd på min reise med Greyhound, men det stemte forsåvidt også med det jeg hadde hørt, nemlig at jo lenger øst du kommer i USA, desto bedre blir kollektivtilbudet.

Klokken 11.00 torsdag 16. april var det klart for avgang. På nettet hadde det stått at det var første mann til mølla når det gjaldt sitteplassene, men det nyttet lite å være tidlig ute, ettersom en representant fra Megabus høylydt gjorde oppmerksom på at alle burde vise respekt for eldre og reisende med små barn. Han ordnet derfor folk i kø etter slik han selv anså dem før bussen kjørte fram, og jeg endte da opp blant de mindre respekterte.

Bussturen gikk helt upåklagelig. Vi hadde en 25 minutters matpause underveis, og ankom til slutt Chicago ca kl 19 om kvelden.

Det var ikke lange spaserturen til hostelet hvor jeg hadde booket meg inn på et 8 manns rom, og det gikk greit å finne frem. Dette var utvilsomt det mest usosiale hostelet jeg har gjestet. Det satt noen personer og så på TV uten å veksle særlig annet enn enstavelsesord, så jeg bestemte meg for å ta tidlig kveld, og ble derfor liggende og høre på lyden av en som allerede snorket seg gjennom kvelden i ”The Windy City”.