NY til Azorene: Hekta på fiskeutstyr, spjæret storseil, Storm og til slutt kom godværet.

               Fra NY til Horta på Azorene er det ca 2150nm. Her er historien om hvordan 2150nm ble til 2550nm… Normalt sett så domineres områdene rundt 40N av vestlige vinder og golfstrømmen samt labradorstrømmen som kommer nedover fra Labradorkysten. Å krysse Atlanteren fra NY til Europa i begynnelsen av Mai og utover skal være ideelt, og derfor var vår plan å gjøre så. Om forholdene ble ideelle kan vel stilles under tvil, men det ble et erfaringsrikt kryss.

               Oppholdet i NY var preget av ruskevær med mye regn og torden, og dette gjorde da også til at vi ikke kom oss av gårde før 07.Mai. Noen dager etter planen. Meldingene var litt uklare, men det så ut til at vi skulle få litt gråvær i begynnelsen av turen. Proviantering og klargjøring av båt var unnagjort og det eneste vi ikke hadde klart å skaffe var gass til matlaging. Det var umulig å oppdrive fyllestasjon for vår type gassflasker i USA. Vi hadde en flaske igjen, og fikk fylt over noe propan fra en av karene i havna på våre tanker som backup. Så var det bare å håpe at det ville holde, ellers så blir det kald hermetikk…

               Torsdag 07.Mai satte vi kursen ned Hudson river forbi Manhattan, Liberty Island, Ellis Island og andre kjente landemerker. Det var grått i været, men vi var klare for å komme oss av gårde og for å forlate USA. Torsdagen preges av den ene tordenbygen etter den andre, men vinden er bra og vi er på vei mot hjemlandet!

               Utover morgenen Fredag 08. Stilner vinden helt av og tåken kommer sigende. Vi tar ned alle seilene for å slippe blafringen og putrer av gårde for motor. Sikten er dårlig og nede i ca 50m.  Utover dagen klarer solen å jage bort tåken og vi nyter livet på dekk. Det er kaldt i luften og i havet. Bare 8C i havet så Labradorstrømmen gjør nok sitt her. Vi får besøk av to slitne forblåste fugler som ikke ser ut til å høre hjemme på havet. Det er en liten stare liknende fugl og en gul liten spurv som vi kallte Gulars. Han er tam som bare det og det er mye selskap i ham. Han tripper rundt på dekk og undersøker hver lille krinkelkrok på dekk før han går inn og tar seg en lur i forpiggen. Ca midt på dagen står Bjørn opp for å spise frokost, og da kommer Gulars som en pil og forsyner seg av brødskivene av bjørn. Han er spesielt glad i gulost og hiver innpå.. Vi bekymrer oss litt for at han skal forspise seg, men tenker at han er voksen nok til å passe seg selv, og dessuten har ikke Bjørn godt av all den maten for seg selv. Gulars og skittstaren forsvinner utpå dagen etter å ha samlet krefter og vi får håpe de kom seg velberget til land. En lang flytur hadde de i alle fall i vente…

               Utpå ettermiddagen går jeg og legger meg for å sove litt før vakten min. Plutselig hører jeg en lyd som ikke hører hjemme i båten. Jeg lurer på om et tau har røket, og akkurat idet jeg er på vei ut for å se hva som har skjedd roper de på meg. Anders og Jånn er på dekk da de er midt i vaktskifte, og det viser seg at vi har kjørt på en bøye for en teine til hummerfiskerne. Dette er ikke noen liten sak, men en 1,5m lang og kraftig aluminiumpåle med en pyramide på toppen akkurat som en radarreflektor. Denne er igjen festet med et 10m langt tau til en blåse som holder tauet til teina. Vi har truffet midt mellom blåsa og Bøya og fått dette tauet surret rundt kjølen. Etter hvert som vi ligger der blir vi hengende i tauet og da gjør vinden og kreftene sitt til at tauet smetter under kjølen og vi får det mellom roret og propellen. Jeg og Bjørn prøver av alle krefter å dra bøya opp på ene siden av Båten for å kappe tauet, men kreftene er for store og den blir dratt under båten med noen fæle skrapelyder og smetter opp på andre siden og vi er fri! Jeg er bekymret for at den skal ha dratt med seg eller ødelagt noe på propellen, men det ser ut til at alt fungerer fint. Vi hadde rett og slett griseflaks som slapp fra det med kun noen skraper i skroget.         

               Lørdag 9. Mai ligger tåken tett igjen, men vinden er grei og seilene står fint. Vi gjør god fart hele dagen, og det kan se ut til at vi har truffet golfstrømmen nå. Temperaturen i havet stiger og vi får ett ekstra dytt. Hele dagen forløper uten de store begivenhetene, men til kvelden blir det action igjen. Vinden har øket på og vi har vinden inn aktenfra. Under sånne forhold er jeg alltid redd for en jibb da vi er svært utsatt for det med vinden inn aktenfra. Akkurat som i går har jeg lagt meg for å hvile litt før vakt da det ropes på meg og en lommelykt. Jeg var allerede på vei ut for jeg kjente at vi hadde fått en jibb, men denne gang er noe mer galt… Da jeg kikker opp er storseilet revnet tvert! Det er bare å plukke ned restene og surre det til bommen. Resten får vi ordne når forholdene roer seg. Nå begynner jeg å lure på om det nye mannskapet har tatt med seg ulykken om bord da dette skjedde akkurat som i går i vaktskiftet mellom Anders og Jånn. De skal visst få lære på den harde måten…

               Søn 10. til Tirs 12. forløper uten de store begivenheter. Været veksler mellom sol, tordenvær, skodde, mye vind og lite vind. Den ene dagen seiler jeg igjennom en forrykende tordenbyge. Jeg ser den ene etter den andre tordenbygen fyker forbi, men vi går stort sett klar av dem før denne ene treffer oss midt i. Vinden spretter opp i 21m/s og regnet styrter ned mens lynene blinker så det gjør vondt i øynene. Tordenskrallene er øredøvene og jeg kjenner trykket fra lyden slår i brystet. Regnet faller så kraftig og tett at det nesten legger sjøen flatt og mens jeg står der og ratter for harde livet for å holde vinden rett inn i baken så får jeg besøk av en flokk delfiner. Det hele var en ganske mektig opplevelse!

               Morgenen Ons 13. Skjer det en endring i været. Vinden dreier på NE, og øker opp i liten storm i noen timer før den faller ned igjen til Frisk Kuling, 12-13m/s. slik blir vinden de neste to døgnene bortsett fra at den dreier mer og mer Østlig! Helt motsatt av hva som skal være normalt i disse områdene, og rett imot! Vi rever seilene og prøver å begrense avviket i kursen så mye som vi kan med å bremse farten i håp om at dette uværet skal blåse forbi men det bare øker på. Vi settes lenger og lenger sørover, og på Fredag 15.Mai blåser det liten storm. Vi har bare ute en liten bit av genoaen nå, og går nesten rett sørover for å unngå de store bråttsjøene som har bygget seg opp. Bølgene er ca5-7m høye, og veldig bratte og kommer med korte intervaller. Dette gjør at brottene blir veldig kraftige, og flere ganger slår bølgene inn i cockpiten. Nå bærer det helt feil vei og vi er på vei tilbakers mot USA uten mulighet til å gjøre noe med det. Alle seil er tatt ned og vi lenser unna været for bare riggen.

               Midt på dagen gjør vi noen forsøk på å bremse farten ved å sette drivankeret. Jeg har hele tiden vært skeptisk til om dette ville tåle påkjenningen ved en storm, og sånn ble det. På tross av at forhandleren mente det skulle være tilstrekkelig stort til båter opp til 50 fot. Det tok bare 2 min før drivankeret var revet i fillebiter. Etterpå prøvde vi å kaste uti dreggen med alt fortøyningstauet og et annet tau med noen vannflasker og restene av drivankeret. Denne gang festet vi det akter pga når vi hadde drivankeret festet i fronten hadde båten en tendens til å legge seg med siden til vinden, og vi var da redde for at vi skulle surfe over drivankeret og vase det inn i ror og propell. Løsningen med dregg, fortøyningstau vannflasker og rusk og rask bremset litt, men nå oppstod det et nytt problem. Når brottene kom ble akterenden holdt igjen og dratt ned slik at vi ikke smatt så lett over bølgetoppene. Dette medførte at vi fikk noen kraftige skyllebøytter opp i cockpitten. Det ene bråttet var så kraftig at det slo Bjørn som stod bak roret i bakhodet. Det ble mye vann i cockpiten, og når man får noen kubikk med vann kastet inn i båten tar det litt tid før det renner ut igjen… Dermed ble løsningen med drivanker forkastet og vi fortsatte surfeturen sørvestover igjen. Noen ganger hadde vi surfer på over 10 knop for kun rigg!

               Litt før kl 18 stod jeg selv til rors og styrte unna bølgene. Jeg hadde akkurat tenkt tanken at nå var dette ingen spøk lenger. Brottene som brøt rundt meg hadde nå fått sånne surfebølger som man kan se igjennom, og mens jeg stod der og kikket ut til siden så jeg rett igjennom tunnellen i en slik bølge med et brott på ca 2meter. Jeg tenkte at får vi en slik oppi båten eller inn fra siden får vi problemer. Like etter at jeg hadde tenkt dette får jeg et kraftig brått bakifra og samtidig kommer det en bølge som ikke følger mønsteret til de andre og treffer meg rett i siden. Denne er så kraftig at den legger hele båten på siden. Alt jeg kan gjøre er å holde meg fast i roret, og jeg ser at det er rett før masten ligger i sjøen før vi retter oss opp igjen med sjøen skyllende over båten. Båten ble faktisk lagt så på siden at bølgen skyllet rett over cockpiten fra siden og det kom nesten ingenting vann i cockpit men styrbord benk som åpnet seg opp ble full av vann… Halve sprayhooden ble revet av vannmassene, og da jeg hadde fått summet meg kom Bjørn og kikket ut gjennom luken og lurte på om alt var ok med meg. Inne var det fullstendig kaos da alt som var i skuffer og skap på babord side var kastet over på styrbord side. Anders som akkurat var ferdig på do og hadde reist seg opp husket å ha sett ut av vinduet og der var det bare blått. Som å kikke rett inn i et akvarium. Jånn som var en smule sjøsyk lå bak i køya si klistret oppetter veggen. Det ble en skikkelig ryddejobb, men vi kom godt ifra denne også.

               Forholdene var så galne nå at vi bestemte oss for å kjøre doble vakter gjennom natten. En fulgte med på bølgene og ropte ut når de store kom, og om rormannen skulle ratte styrbord eller babord. Det ble mye ratting skal jeg si, og noen heftige rusjeturer, men løsningen funket bra og vi kom oss igjennom hele natten med kun litt bølgeskvulp i cocpiten. Etter midnatt avtok stormen litt, men i over 12 timer lå vinden kontinuerlig på over 20m/s og den høyeste vindstyrken vi målte var over 28m/s.

               Lørdag morgen er vinden nede i stiv kuling, og vi får rigget til Tryseilet og satt det. Det er første gangen jeg prøver dette, og det virker overraskende bra. Nå får vi lagt om kursen og beveger oss i alle fall så smått østover igjen. Vi går for tryseil i ca et døgn før vi setter storseilet med 2 rev og begynner å bevege oss Nordover igjen. Lørdag, Søndag, Mandag og Tirsdag blåser det frisk kuling fra øst og dermed rett i mot, så fremdriften blir heller dårlig. Sjøen er stor og rotete etter stormen og det slår jevnligt over dekk der vi krysser oss Nordøstover. Vi har elendig fremdrift og gjør henholdsvis -38, 24,53 og 48nm mot målet disse dagene. Vi kaller opp flere båter og ber om værmeldinger, og vi får beskjed om at det lover godt. Vinden skal dreie sørover og avta noe.

               Onsdag 20.Mai snur været og vinden dreier på sør og vi får endelig begynt å bevege oss mot Azorene igjen! Det var ufattelig deilig å endelig se tallene på trippen begynne å tikke igjen, og nå kom solen frem igjen også. Regntøy, luer og ullundertøy blir kastet bort og dyner, madrasser og klær kommer på dekk for å tørkes. Denne dagen ser vi utrolig mye liv i havet. Store flokker med delfiner passerer oss. Vi får også se hval og havskilpadder.

               Fra Torsdag 21.Mai går vi i rett linje mot Azorene. Vi har stort sett god vind, men må til med motoren av og til. Vi får flere nydelige dager for spinnakker der vi ligger strekk ut på dekk og nyter solen. Om nettene reduserer vi seilføringen for å unngå uhell med seilene. Vi får nærkontakt med hval som vi unngår å kjøre på med en kjapp unnamanøver av Jånn. Hvalen passerer oss bare med få meters avstand og kikker dovent opp på oss idet vi suser forbi. En annen dag eksploderer havflaten i delfiner. Solen skinner og først ser vi 5-6stk som hopper synkront bortover og så, med et, er det akkurat som det koker i havet når hundrevis av delfiner hopper samtidig bortover havet. Det var utrolig fint å se!

               Vi seiler inn til Horta på Faial Onsdag kveld den 27.Mai etter nøyaktig 21 dager på sjøen. Vi hadde håpt på å bruke 15dager, så nå gikk det en uke ekstra, men det får vi sette på været. Erfaringen fra denne stormen er i alle fall stor, og jeg er glad vi fikk den nå som alt gikk bra. Jeg har alltid lurt på hvordan båt og mannskap ville takle en storm, og jeg må si det gikk mye bedre enn forventet. Så da var det prøvd og vi er en del erfaringer rikere. Nå skal det bli deilig å ha fast grunn under føttene noen i dager før vi igjen setter kursen mot England!